SUDAH :D

Og da var vi ferdige; Ann og jeg har gått/klatret/krabbet vulkanen Merapi her på Java. Det var litt av en tur, men vi er veldig fornøyde begge to, når vi først ble ferdige! Vi ble hentet på hotellet i 10-tiden og ble kjørt til en landsby som heter Selo som ligger på ca 1400 m.o.h, og der de fleste går fra om de skal opp på vulkanen. Vi begynte å gå klokken 01.00, og det var umenneskelig bratt fra første skritt vi tok. Vi gikk fra asfalt (rett opp) til jungel (rett opp) til øde landskap (ikke fullt så rett opp) og tilslutt til toppen av vulkanen som var mer enn rett opp! Vi brukte nøyaktig 4 timer opp til toppen, som ligger 2968 m.oh. (i beregnet pauser). Vi gikk etapper på ca 30 min før vi hadde pause, som vi følte kom alt for sjelden. Vi gikk sammen med et sveitsisk par, og de var like slitne og svette som vi var. Den siste strekningen, som var opp på selve "vulkan-fjellet" (hvis det er noe som heter det), klatret vi på alle fire oppover lavasteiner, klamret oss fast. Et feil fotfeste og man kunne sagt bye-bye til toppen og egentlig til det meste. Det var utrolig bratt, og vi merket fort at energien begynte å gå på sparebluss. Det var en utrolig deilig følelse da vi endelig nådde toppen - før soloppgang, som var målet! Vi var gode og svette, og på toppen var det kaldt og god vind så vi frøs ganske bra. Føltes godt å fylle opp lagrene med litt Prambanan-frokost, før vi kunne nyte utsikten, den varme røyken som kom ut av hull i bakken og ikke minst soloppgangen. Det var dessverre litt overskyet, men vakkert var det allikevel! Nok en gang ble vi gjenstand for å være den "store attraksjonen", og er nok allerede ute på x-antall lokales facebook-fotoalbum.

Men.. vi var bare halvveis. Etter halvannen time på toppen var det på tide å vende nesen nedover. Merkelig nok var det like bratt ned som opp!! Med gode og slitne legger, lår og ankler var det en prøvelse å komme seg ned også. På rullende lavasteiner og glatte jungel-stier. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst til å sette meg ned og grine - så vondt gjorde det! Men Ann og jeg tok det med et smil, og det var like godt å komme ned som å nå toppen! Da var klokken ca litt over 9, og vi lå lenge før tidsskjemaet. Vi fikk te og bananpannekake før det bare hjem igjen til Prambanan guesthouse og en velfortjent dusj!!!

Vi er begge enige om at dette er den tøffeste fysiske påkjenningen vi har vært igjennom, samtidig er vi stolte og glad over at vi klarte det!! En god treningsøkt var det iallefall, og vi skal spise candyking med GOD SAMVITTIGHET. Resten av familien kommer nemlig om ca 30 minutter nå, tror jeg, med 1 kg medbrakt candyking i kofferten. Det skal bli fantastisk!